Det er dagen før eksamen og alt jeg har opplevd, lært og lest om skal endelig bli satt på prøve. I morgen kveld skal vi feire at første modul er over ved å brenne kompendiene vi har hatt med oss... Da blir endelig sekken litt lettere. Her er en oppdatering fra de siste dagene

Etter noen flotte dager i Unawatuna gitt turen videre mot Adam's Peak. Adam's Peak er et fjell p 2240 meter og veien opp er lagt med ca 5000 trappetrinn. Målet var å se soloppgangen fra toppen av fjellet, noe vi fikk se da vi gikk fra hotellet halv fire om morgenen. Turen opp var to og en halv tunge timer lang, men mestringsfølelsen da siste trinn var gått var enorm. Det var kaldt på toppen, og lengselen etter en termos med kaffe var meget stor. Allikevel gjorde det godt med vann, bananer og de loffskivene vi hadde pakket med fra hotellet også. På toppen av fjellet er det et buddhistisk tempel der Buddah visstnok skal ha satt sine fotspor før han fôr til Nirvana. Mange muslimer tror det var p dette fjellet Adam først kom da han ble kastet ut av paradis, derav navnet, mens noen hinduer tror at en av Shivas avatarer skal ha kommet hit. Dette fjellet er med andre ord et pilgrimsmål for flere religioner, og vi var ikke alene hverken på veien eller på toppen. "Heldigvis" var vært litt dårlig denne dagen så det var allikevel ikke alt for mange folk der.

Vi besøkte i tillegg en by ved navn Nuwara Eliya der vi kjøpte litt vinterklær til en billig penge. Mange var glade for dette da det viste seg at dette skulle bli den kaldeste natten på turen til nå. Her var tuk-tukene dekket til med gardiner og folk gikk med lue og boblejakke. (det var 15 grader)... Vi frøys og kledde oss opp lag på lag i de sommerklærne vi hadde, og noen med vinterjakke oppå dette. Vi var nok litt av et syn. Allikevel hadde vi det veldig koselig, og når det er dobbeltsenger så blir det for til at man ligger litt nærmere enn det som vanligvis er sosialt akseptert for å holde varmen. Vi begynner å bli godt kjent innad i gruppa nå...

Vi avsluttet Sri-Lanka oppholdet med to netter i Negombo der vi startet turen. Etter noen hektiske uker i buss med alt for mye regn så vi alle fram til oppholdet på Perenthian. Men veien dit skulle ikke bli en dans på roser. Først måtte vi sove en natt i Khota Bharu.

Khota Bharu er en by i en av de delstatene i Malaysia der det mest konservative muslimske partiet regjerer (PAS). Her er flesteparten av innbyggerne muslimer/malayer og det er jo ikke så rart når malayer er de eneste som har lov til å eie land her. Det var heller ikke mange andre turister å se, og det virket ikke som de var så vant med turister heller og mengden oppmerksom het vi fikk, i tilleg til måten vi fikk den på, var ikke bare hyggelig. Hotellet vi bodde på hadde kakerlakker på størrelse med en gjennomsnittlig storetå til en voksen mann. Det runget av damehyl i gangene da vi ble vist rommene. I gatene var det både rotter og kakerlakker og ingen av oss koste seg noe særlig. Det er lite fristende å spise ute på restaurant på et sted som dette, men mat må man jo ha... Noen tydde til tunfisk på boks. Noen spiste sjokolade og chips. Noen hadde brød med nutella ol. Jeg hadde pommes frites fra Mc Donalds. Alle som spiste der kjente et opprør i magen etterpå... Det blir nok lenge til neste gang ja.

Endelig kom vi oss avgårde fra denne spøkelsesbyen. Vi kjørte mot kysten der vi skulle ta båt til Paulu Perenthian Kechil. Denne båtturen er vel noe av det mest ekstreme jeg noen gang har vært med på. Jeg kjente det i ryggraden to dager etterpå, så mye hoppet jeg opp og ned fra setet. Noen var vettskremte, mens andre hylte av glede som barn på tivoli. Ingen ble dårlige, men jeg kjente at pommes fritesen fra dagen før danset litt i magen...

Å kjøre inn mot bryggen var som å komme til paradis. Vannet er klart som glass. Det er ikke søppel å skimte. Det finnes ikke veier eller biler her. Vi har to egne strender som hører til hotellet og hotellet er flott! Vi bor i små hytter UTEN kakerlakker! Vi har kjøleskap og varmtvann. Åh, som vi koser oss!

Nå er det bare en eksamen og få unnagjort, så er det kun ferie i noen dager. I kveld skal jeg spise middag på hotellet. Her velger du hva du vil ha grillet; fisk, hummer, reker, blekksprut, kylling, også er det en buffet av tilbehør. Dette koster 40 NOK uavhengig av mengde. Jeg gleder meg :-)

Her er noen bilder fra de siste dagene:

Tuk-tuk i Unawatuna

På restaurant i Unawatuna sammen med Helena


Myggnetting er alltid greit å ha. Føles litt som vi er på telttur noen ganger.

Utsikt fra toppen av Adam's Peak. Her satt vi og spiste frokost.

En sliten Liv Randi på trappetur/pilgrimsferd

Adam's Peak sett fra bunnen av trappa etter vi hadde kommet ned fra fjellet.

Lene og jeg drikker te på en te-plantasje på Sri Lanka


Preben kjøpte seg munkeklær og en risbolle... Klar for et liv som munk Preben?


Hotellrommet i Khota Bharu


Hyttene vi bor i på Perenthian



Helga og jeg nyter første kvelden på Perhentian med en god middag :-)

Noen flere bilder fra Perenthian:


Kompendiumbrenning


Kaia


Restuarantene vi spiste mye på


Stranda på hotellet


Hyttene vi bodde på

Sri Lanka - på godt og vondt

Vi startet i Negombo den 25. januar. Solen skinte og vi la oss på stranden klare for tidenes opplevelse på Sri Lanka. Dagen etter regnte det. Og dette regnet skulle vare helt til i går, 2. januar. Vår rundtur på øya ble dermed en heller våt oplvelese. Men en opplevelse har det i aller høyeste grad vært. Her er en liten oppsummering av den siste halvanenn uka i Sri Lanka:

Negombo var et fint sted å starte turen. Her fikk vi vendt oss til kulturen på en rolig måte og det var deilig å bade litt i sjøen etter å ha vært i Kuala Lumpur. Turen gikk videre til Anuradhapura den 28. Her fikk vi omvisninger i fleng og fikk sett flere dagobaer der relikvier etter Buddah ligger gravlagt. Vi fikk se ruiner fra templer og hager, hvorav 'pleasure garden' var en av dem, der kongelige har levd livet til det fulle. Vi følte ikke helt den samme 'pleasuren' da vi aldri helt ble helt tørre etter det våte været. Anuradhapura skal visst være et av de varmeste og tørreste stedene på hele Sri Lanka, så det at vi ankom i en periode der en diger regnsky skulle dekke over øya var virkelig flaks!

Allerede dagen etter dro vi videre til Sigiriya. Dette stedet hadde jeg gledet meg veldig til å se, og heldigvis holdt regnet seg vekk mens vi besteg et av verdens flotteste fjell. Vi gikk oppover i omtrent halvannen time og da vi kom til toppen kunne vi se ruinene til et kongelig palass som ble bygget for ca 2000 år siden. Noe av det mest spektakulære ved dette stedet var bassenget på toppen. Hvordan de på den tiden klarte å frakte vann opp til toppen av fjellet er fortsatt uvisst. Da vi var kommet ned til foten av fjellet åpnet himlens sluser seg og vi ble kliss våte. Det å sitte i bussen med våte klær eller å skifte foran alle og enhver har til slutt blitt en dagligdags ting for oss, desverre...

Den 30. dro vi videre igjen, denne gang mot Kandy. På veien stoppet vi i Dambulla og Matale. I Dambuløla besøkte vi grottetempelet. De fleste templene her er på toppen av et fjell så det å gå i trapper har vi gjort oss godt kjent med. Når regnet øser ned og steintrappene blir våte og mosete, kan det allikevel bli en utfordring å gå både opp og ned i dem. Nok en gang satt vi våte i bussen mens vi forberedte oss på neste stopp. I Matale fikk vi være med på buddhistisk meditasjon, noe alle kjente de likte. Det å koble bort fra alle tankene var ikke så vanskelig som vi alle hadde trodd når vi var så slitne som vi var. Det var veldig behagelig. Siden fulgte munken oss rundt i de små grottene hvor de pleide å meditere og vi fikk oppleve et lite helvetestempel, noe vi senere skulle få oppleve i større grad. Det var kanskje greit med en liten forberedelse...

Da vi endelig kom frem til Kandy var vi alle veldig slitne, men vi tok allikevel turen til å se Kandy-dans og Tanntempelet. Kandy-dansen var en ganske komersiell fremvisning av lokale folkedanser og litt gåing på glødende kull. Tanntempelet var fullt av mennesker, og enkelte i gruppa vår fikk oppleve hvoor hensynsløse noen Sinhalesiske damer kan være år de skal inn i tempelet sitt. Her holder det å holde konsentrasjonsnivået på topp og veska tett til kroppen. Jeg stilte meg ikke i køen for å se boksen der Budda's tann skal ligge, med de som satt av den ekstra timen i kø fortalte i etterkant at de godt kunne vært foruten. Allikevel er det gøy å ha vært der. Dette tempelet er det desidert viktigste tempelet sett med politiske øyne i Sri Lanka.

Etter en natt i Kandy reiste vi videre igjen, nå skulle vi besøke urbefolkningen i Sri Lanka, Veddafolket. En ting er sikkert; veiene i Sri Lanka er ikke bygd for en uke med konstant regn.

Bussturen tok lengre tid enn planlagt da en lastebil satte seg fast i gjørma foran oss. Køene ble lengre og lengre på hver side og noen var veldig utålmodige. Dermed var det enda en bil som satte seg fast. Etter mye styr kom vi oss videre, vi spiste improvisert lunsj i bussen og kom frem til Veddafolket rett før solen gikk ned.

Vi ble møtt med dans og nysgjerrige blikk. Det er ikke mange utlendinger som får tilgang til dette området, men siden vår lærer her, Trond Frestad, har bygd en skole her for dem så ble vi tatt imot med åpne armer og blomsterkranser. Vi hadde et lite offisielt møte før vi fikk middag. Det må nevnes at barna var veldig betatt av fotoapparatene våre, og tilbød seg stadig vekk å ta bilder for oss. Gav du fra deg kameraet så var du garantert å få en del merkelige bilder. Maten var kjempe god. Vi spise med hendene og satt i ring. Det var utrolig koselig! Resten av kvelden gikk med til at vi satt i ring og sang allsang mens Erlend spilte gitar. Lokalbefolkningen hadde tatt kvelden etter møtet, og jeg lånte bort hodelykta og paraplyen min til ei av damene så hun kunne komme seg hjem tørr og se hvor hun gikk. Begge delene ble igjen hos veddafolket. Til å begynne med kjente jeg at jeg ble litt irritert over at jeg ikke fikk de tilbake, men nå har jeg sovet litt og kjenner at det er helt greit at de har både lykta og paraplyen. (Beklager til storesøster som gav den til meg i julegave).

Etter en natt på murgulvet hos Veddafolket dro vi videre mot Tissamaharama. På veien stoppet vi i Kataragama. Dette er et veldig spesielt sted i den forstand at både buddhister og hinduer deler samme gud og tempel, og de lokale muslimene regner denne ”guden” som profet. I hinduismen heter denne guden Murugan og blir feiret med Thaipusam i Malaysia. Her omtales den samme guden først om fremst for Kataragama i alle de tre religionene.

Da vi kom frem til Tissamaharama slappet vi av på kvelden før vi egentlig skulle på safari dagen etterpå (03.02). På grunn av dårlig vær ble safarien avlyst, så vi håper på å få sett litt eksotiske dyr utenom. Vi dro da i stedet rett mot Unawatuna hvor vi befinner oss nå. På veien stoppet vi kort i en liten by der helvetestempelet er. Dette var en merkelig opplevelse. Buddhister tror på gjenfødelse og karma. Helvete er i deres tro et sted du kan havne dersom du har levd et dårlig liv som buddhist og hvor du må leve ut din dårlige karma. Når du har gjort dette kan du komme tilbake til jorden og eventuelt til himmelen senere. Målet et Nirvana der de opphører å eksistere. Buddah kunne gå inn i Nirvana, men valgte å gå tilbake til jorden for å lede folk til Nirvana.

Her har endelig solen begynt å skinne og vi har endelig fått levert de fuktige klærne våre til vask. Stakkars den gamle dama som vasker alt for hånd! Nå forbereder vi oss til fest i kveld, det skal bli deilig og bare slappe av i godt selskap på et flott sted. Unawatuna er et nydelig sted, og nå skjønner vi alle hvorfor lærerne våre forelsket seg i dette landet. (Dette har vært heller uklart tidligere…)