Det er deilig å være i Kuta, til tross for kultursjokket som følger overdosen av partysvensker. Det er deilig å bare være på ferie og nyte livet, spesielt etter oppholdet i Ubud, Bali.
Ubud er et fantastisk sted og skal du oppleve balinesisk kultur er absolutt dette stedet. Det som var krevenede med dette oppholdet av de to dagene Helga og jeg tilbragte i Ratu Bagus' Ashram. Vi har valgt å skrive oppgave om denne mannen og det han står for og siden hele klassen ble nektet et halv-dags besøk, og minimumkravet var å være der i fem dager, bestemte vi oss for å gi det et forsøk. Hva er vel fem dager?
Ratu Bagus regnes av mange som en religionsstifter og i følge hans egen åpenbaring har han utømmelig adgang til energien som kommer fra 'Jeg Er'. Hans tilhengere mediterer i form av 'shaking' og i Ashramet var det satt av tre ganger to timer til shaking hver dag. 'Shaking' er meditasjon i form av risting som kan resultere i skriking, latter og snurring. Det ser veldig rart ut, og det er vanvittig slitsomt.
Når man 'shaker' og ser på Ratu Bagus eller hans bilde får du energien som er med på å rense kroppen din og utruste deg til å helbrede deg selv. Flere av de som var der fortalte sine historier om hvordan 'shakingen' hadde gjort dem fri fra forskjellige sykdommer. I følge denne gruppen mennesker så er målet å tenke med sjelen og ikke hjernen. Som student var det naturlig å føle at denne tanken gikk imot alt jeg stod for og jeg kjente dermed en indre motgang i det jeg tråkket opp i Ashramet.
Læren sier at når man begynner å 'shake' for første gang går man inn i en prosess. Prosessen kan innebære negative tanker om 'shakingen', det kan være ønske om å reise hjem, det kan være tanker som sier at det som foregår er absurd og ulogisk. Da jeg fortalte at jeg ikke ville bli i de fem dagene Helga og jeg hadde sagt ja til, fikk jeg høre at dette var en del av prosessen og at selv om det føltes unaturlig og vanskelig måtte jeg bare kjempe meg gjennom det. Selv om deltakerne var tilsynelatende helt normale, vestlige mennesker som tok meg imot med smil og immøtekommenhet, var det noe som ikke stemte. Dette fikk jeg bekreftet senere da stemningen endret seg i det vi brøt med opplegget.
Vi kunne ikke stå på sidelinjen og se på, vi måtte ta del i shakingen. Ratu Bagus lærer at når energien kommer inn i deg så tar den over shakingen for deg og de blir ikke så slitsomt. Siden jeg var hva de kalte 'lukket' og ikke ville gi slipp på tanken fikk ikke jeg tilgang til denne energien og jeg ble med andre ord ganske sliten. Det var en treningsøkt for meg, som uheldigvis endte med en vond rygg.
Jeg nevnte at man kan helbrede seg selv når man blir fylt av energien, men Ratu Bagus's berøring skal også ha helbredende kraft. Dette er ikke fordi han er guddommelig, men fordi han, på samme måte som Jesus og Buddah, har en tilgang på energien som gjør det mulig for han å distribuere denne videre. Han så at jeg hadde vondt i ryggen da vi snakket med han dag 2, og han fikk meg til å stå ved siden av han mens han tok på ryggen min. Gruppen som satt og så på var veldig forventningsfulle av håp om at 'endelig!'. Men, jeg kjente ingenting. De vil nok si at siden jeg ikke er åpen for det så kjenner ikke jeg energien, jeg vet ikke helt hav jeg skal si om det.
Som et hjelpemiddel i renselsesprosessen som finner sted under shakingen har de noe de kaller 'divine tobacco', en type tobakk som Ratu dyrker selv. Denne legger de under underleppa mens de shaker, eller så tar de en juice som lages av dette og sprøyter det inn i nesa eller munnen. Jeg takket pent nei til å prøve dette, da jeg alltid har funnet snus frastøtende, men vi ble sterkt rådet til å prøve det for å komme i bedre kontakt med energien. Det var plassert bøtter rundt i rommet hvor de shaket der de kunne spytte. Alle harkelydene kombinert med brekningslyder og lukten av tobakk var for meg veldig frastøtende, men i følge deltakerne er dette noe man vender seg til. I tillegg er det sånn at når energien kommer til deg så mister du interresse for alt som skjer rundt deg.
Da jeg takket ja til å tilbringer fem dager i Ashramet var jeg på ingen måte forberedt på det som skulle møte meg. Jeg gikk inn som en nysgjerrig student med et håp om å anskaffe informasjon til en oppgave, og på ingen måte kjenne noen psyking påvirkning. Allikevel skulle både Helga og jeg kjenne på kroppen hvordan det kjennes å bli prøvd rekruttert til en gruppe som står for noe vi overhodet ikke kunne, eller kan relatere oss til.
Jeg tror på induvidualisme og intelligens. Jeg tror vi har fri vilje for å velge, ikke følge. Jeg tror alle mennesker har like stor tilgang til denne energien, uavhengig om man kaller det dette eller Gud/Hellig Ånd.
Jeg tror ikke på hjernevasking. Jeg tror ikke på regimer der individet svekkes til fordel for det kollektive. Jeg tror ikke på Ratu Bagus.
Svaret vi fikk da vi fortalte at vi følte oss klare for å reise var 'vi kaller det å rømme'. Jeg ble ledd av for mitt syn på verden og min religiøse overbevisning og jeg følte at min åpenhet i forhold til deres religion/åndelighet ble møtt med lite forståelse av meg og mitt da jeg takket for meg og gikk.
Jeg forstår at syke mennesker, både mentalt og fysisk, søker til en gruppe der man lærer å helbrede seg selv, allikevel blir jeg nysgjerrig på om disse menneskene hadde valgt en hvilken som helst religiøs retning, hadde de bare møtt denne først.
To dager hos Ratu Bagus => fire dager med fest => En person som er ufattelig sliten, men også mer bevisst på sin egen identitet. En person som søker tilbake til sin tro og som verdsetter forholdet til Gud og mennesker fremfor dogmatikk og spekulasjoner.
Jeg har to dager igjen i Kuta og har ingen idé om hva jeg skal bruke de til. Jeg tar dagene som de kommer og nyter livet. Det er disse stundene som får meg til å sette pris på kontrastene denne turen og livet generelt har å by på.
I <3 BALI
