12 down...

Create your own travel map


Livrandi has traveled to: Andorra, Austria, Cambodia, China, Denmark, France, Germany, Hong Kong, Indonesia, Luxembourg, Malaysia, Netherlands, Norway, Philippines, Singapore, Sri Lanka, Sweden, Switzerland, Thailand, Turkey, United Kingdom, Vatican City, Vietnam

Nha Trang, Da Lat og Ho Chi Mihn

Etter fem dager i Hoi An tok vi nattbussen nedover til Nha Trang. Dette er en strandby og vi forberedte oss på strandferie. Etter å ha vært på Boracay en uke tidligere ble jeg litt skuffet, men Helga og Kathrine nøt å ligge i solsengene. Det mest spennende vi gjuorde her var nok å spise krokodille og struts. Det var jeg som hadde bestilt krokodille, og det er rart med det, men jeg hadde ikke problemer med å slutte å spise når jeg var mett. Jeg ble merkelig nok mett ganske fort også… Ikke det beste jeg har smakt med andre ord. Vi dro på en ekskursjon. Vi leste i en brosjyre at vi kunne mate ville bjørner og fiske krokodiller, dette kunne vi ikke si nei til! Bjørnene var ikke ville og vi fikk ikke mate dem, men vi hadde det gøy allikevel. Det var ganske action å fiske krokodiller med fiskestang. I virkeligheten drev vi bare og matet dem, men det høres mye kulere ut å si at jeg har fisket krokodiller ;-) Vi ble tatt med på en forestilling der noen lokale viste folkedans og musikk fra et område i Vietnam. Blond og hvit som jeg er, og dermed ufattelig utsatt for oppmerksomhet, ble jeg dratt med opp på dansegulvet. Først skulle oss heldige utvalgte danse sammen med danserne. Da vi var ferdige skulle det utnevnes en vinner, men det ble visst uavgjort mellom meg og ei anna jente. Vi måtte derfor improvisere. Det var bare og legge fra seg alt av selvhøytidelighet og danse på måfå. Og gjett hva, jeg vant! Jeg vant en fløyte! Så nå kan dere glede dere der hjemme til konsert på bambusfløyte. Vi badet i fossefall og jeg sovnet i solstolen. Det var ikke mye sol der så jeg ble ikke brent eller noe, men er jo litt pinlig da. Etter badingen dro vi videre til griseveddeløp. Jeg veddet 10.000 VND på gris nummer 3, men den grisen var ikke noe tess så jeg tapte de pengene.


Ellers skjedde det lite i Nha Trang så vi bestemte oss for å reise til fjellandsbyen Da Lat. Her var det norsk sommertemperatur, noe som passet bra siden vi skulle feire 17. mai her. Da Lat har nok tre karaokebarer for hver restaurant, og den er sjarmerende. Noe som var mindre hyggelig var den eldre vietnamesiske mannen vi møtte på to ganger. Det var tydelig at han ikke likte oss og han pekte og skreik til oss. Vi skjønte jo ingen ting, vi trodde vi kanskje hadde gått feil eller noe, men vi var midt i en travel gate begge gangene vi møtte han. Jeg vet ikke hvor gammel han var, men han har nok litt for mange dårlige minner fra krigen…


Vi måtte jo selvfølgelig på ekskursjon på 17.mai og på denne ekskursjonen fikk kjøre bob-bane-lignende-rutsjebane og skyte med pil og bue! Vi var på et flott sted med enda et fossefall, men denne gangen badet vi ikke. Vi besøkte ”Crazy House”, et fantastisk sted med bygninger som er bygd med et merkelig og ufattelig kult design. Det er visstnok mulig å bo her, så neste gang skal jeg garantert bo i galehuset ;-)
Vi avsluttet på et museum der de hadde brodert flotte bilder. Det var helt utrolig flott å se alle bildene. Noen av dem var brodert slik at de er like fine foran og bak. Vi fikk se flere sitte og sy og det er noen vanvittige detaljer. Et av bildene vi så hadde det tatt fire personer et år å lage og det kostet rundt 250.000 NOK. De broderte også portrett, når jeg blir millionær skal dere alle få et sånt et av meg.


Hele 17.mai var det parader rundt i Da Lat. Ikke fordi Norge fikk grunnlov, men fordi de feirer Buddhas bursdag; Vesak. Det morsomme med disse paradene er jo at alle kjører scooter. Dette gjør det vanskelig å ta gode bilder når toget går så fort forbi. Kanskje det er en idé å innføre dette i Norge, kan spare mye tid.. jeg sier bare…
 
Ho Chi Mihn City var full av scootere. Fordelen er at det er enklere å krysse veien for de kan bare kjøre rundt deg. Vi fant veien til et marked og der klarte JEG, av alle mennesker å, wait for it…, bruke penger! Jeg fikk kjøpt meg hele LOST, Mad Men og Entourage. De to siste har jeg ikke sett så de gleder jeg meg til å se.

Vi besøkte også Co Chi tunnelene som ligger utenfor byen.. Her gjemte vietnamesiske soldater seg under Vietnamkrigen. Tunnelene var små og det var såvidg jeg kom meg inn den ene inngangen. Opplegget var allikevel ikke helt etter min smak. Det var mulig å skyte med painball på området der krigen hadde funnet sted og det var generelt mye fokus på våpen. Man kunne skyte med våpen brukt under krigen og man kunne høre skudd i bakgrunnen under vandringen i skogen. Denne delen av opplevelsen likte ikke jeg og kunne gjerne vært foruten.

Jeg fikk ikke lange tiden i HCMC, bare en natt, men det var helt greit. Jeg var klar for å reise. Helga og Kathrine er fortsatt i Vietnam, og jeg vil takke dere for en flott tur og mange flotte opplevelser. Håper turen videre blir fantastisk!
I natt sov jeg på Tune Hotels helt alene… Det er jammen meg lenge siden! I dag har jeg vandret rundt i KL uten kart og prøvd å finne på noe fornuftig å gjøre. Jeg dro opp i toppen av KL-Towers og kjørte F1 simulator før jeg dro på undertøysshopping. En typisk jente-dag! Hadde egentlig tenkt å dra til frisøren men den ene frisøren jeg fant fant jeg ikke inngangsdøra til så da ble ikke det noe av…
Det er litt vemodig at dette er slutten på min reiseblogg fra Asia. Jeg vil takke alle i klassen for alle opplevelsene vi har hatt sammen, Levi for alt han har lært meg, Minda, Therese og Tone for Filippinene og Helga og Kathrine for Vietnam. Vi sees plutselig!

"Fun" Facts:
• Når jeg ankommer Kristiansand har jeg flydd 26 ganger i år
(Og det blir enda flere…)
• På flyplassen i Singapore må man registrere passet for å få tilgang på Internettet
• På denne turen har jeg smakt østers, grønnskjell, hummer, krokodille og struts.
(Hummer spiser jeg gjerne igjen, men resten kan jeg være foruten)
• Jeg har ikke peiling på hvor mange sko jeg har kjøpt
(Men alle er veldig fine!)
• Jeg har smakt Kopi Luwak, verdens dyreste kaffe
(Også kalt bæsje-kaffe)
• Flyplassen i Sri Lanka tar bare imot Amerikanske dollar som betaling
(For noe tull!)
• I Khota Bharu, Malaysia er det ikke lov for kvinner å nynne i offentlighet
(Oi som vi slet her… Vi sang og nynnet hele tiden og måtte stadig vekk minne hverandre på at vi ikke kunne nynne)
• Man kan drepe en kakerlakk. Det er bare en myte at hele slekta kommer i begravelsen.
(Levi tråkket gjerne på kakerlakker som var uvelkomne, og ingen kom i begravelsen)
• Jeg er ganske lei egg…

Her krabber jeg ned i et hull vietnamesiske soldater brukte for å gjemme seg fra de amerikanske soldatene under Vietnamkrigen. Hullet fører også til resten av Cu Chi tunnelene.

Hoi An

Nå er det bare timer igjen til jeg sitter på flyet hjemover. Jeg har hatt en fantastisk reise med mange store og små opplevelser, men nå er jeg klar for å komme hjem til Norge. Jeg tror det jeg savner mest akkurat nå er rutiner, hjemmelaget mat og ikke minst venner og familie.

Etter at jeg forlot Boracay og skilte lag med Minda, Tone og Therese, hadde jeg et døgn alene før jeg skulle møte Helga og Kathrine. Dette døgnet valgte jeg å tibringe i Singapore, og det angrer jeg ikke på. Den byen er kjempe flott. Min fasinasjon av byen kan ha noe å gjøre med at den lignet på en europeisk by, men den var også ufattelig ren og hadde bygninger som absolutt var av asiatisk proporsjon. Det ble mye gåing og mye Starbucks, men de timene jeg hadde der var flotte. Neste gang skal jeg absolutt sette av mer tid og utforske litt av kulturlivet der, det virket som om det var noe de satset på. Og, jeg skal bo på det fantastiske hotellet som jeg ikke husker navnet på, men som har svømmebasseng på taket og utsikt over nesten hele øya. (Se bilde). Det blir med andre ord en stund til jeg reiser tilbake og får råd til å bo på et hotell med strykekvartett i lobbyen…

Kvelden samme dagen fløy jeg tilbake til Kuala Lumpur. Flyet var ganske forsinket, men med tanke på at jeg skulle sove på flyplassen så gjorde det ikke så alt for mye å tilbringe litt ekstra tid i flysetene. Det satt ei veldig hyggelig kinesisk dame fra Malaysia ved siden av meg og hun gav meg kortet sitt og sa at hvis jeg noen gang kom i trøbbel i Malaysia eller trengte hjelp, ja da bar det bare å ta kontakt. Jeg liker sånne folk.

Det ble allikevel noen timers venting på flyplassen før Helga og Kathrine dukket opp. Jeg bestemte meg for å gå på jakt etter tusjer og papir; jeg skulle møte dem med et skilt! Så der satt jeg, på Mc Donalds på LCCT flyplass og tegnet med rød og grønn tusj… Jeg følte meg voksen.

Helga og Kathrine likte skiltet J Ikke at det var en overraskelse, det var ganske så flott. Jeg sovnet som en stein på gulvet utenfor Starbucks, Kathrine fikk noen timers søvn og Helga satt våken hele natta. Vårt utgangspunkt før reisen til Vietnam var med andre ord ganske forskjellige. Vi kom oss på flyet og i Ho Chi Mihn skulle vi bytte fly til Danang. Da vi kom fram til Ho Chi Mihn viste det seg uheldigvis at alle de tre sekkene våre hadde blitt igjen i KL. Dette var jo ganske spesielt siden vi ikke delte baggasjelapp, men det verste var nok det at den internasjonale flyplassen i HCMC ikke kan ringe utenlands! De drev altså og sendte mail for å høre om bagasjen vår, noe som gjorde oss meget frustrerte. Etter noen timers venting bestående av noen episoder Big Bang Theory var det klart at sekkene ville vi ikke få den dagen. Vi tok derfor det planlagte flyet til Danang. Ganske deilig egentlig å slippe den svære sekken etter å ha drasset på den så lenge, men jeg ville jo helst hatt den da.

Det tok to døgn før sekkene dukket opp. Julaften! Vi følte oss ekle og illeluktende og var kjempe glade da sekkene dukket opp.. Mens vi ventet på sekkene i Hoi An rakk vi innom noen av skredderne. Hoi An er en fantastisk liten skredderlandsby midt i Vietnam der gamlebyen består nesten utelukkende av skreddere. Ikke alle er like dyktige, noe jeg fikk erfare, men prisene er som HM og det er ikke feil! Helga fikk sydd en brudekjole i ren silke til søsteren sin til 1500 NOK, og det var hos den dyreste skredderen! Vi hadde fem netter i Hoi An. Med svømmebasseng på hotellet var det vanskelig å reise derfra for tidlig. Vi fikk låne sykler av hotellet og vi syklet rundt nesten hver dag. Den andre dagen vi var der og var ute og syklet møtte vi plutselig på Truls, Vidar og Sondre fra klassen. Moro å møte kjentfolk! Vi avtalte middag på kvelden og Maria S og Margrethe V dukket også opp og vi hadde en flott middag. To engelskmenn som Helga og Kathrine hadde reist med i India ble også med ut og spiste så vi var en god gjeng.

Fellesmiddag med kjentfolk i Hoi An

Kathrine sykler i Hoi Ans gater

Jeg tar bilde av meg selv mens jeg sykler

Arti utstilling... Og litt freaky...

Kakebuffét

Vi syklet oss litt bort, men var en veldig fin tur

Vi ble veldig glade da sekkene dukket opp

Vi kjøper lamper

Bensinstasjon i Hoi An

Bilder Boracay

Fire glade jenter på flyplassen i Caticlan

 

Solnedgang på Boracay

Margrethe og jeg synger karaoke

Hahaha!

Vi badet i grotter...

Meg som snorkler

Tone og jeg nyter livet

Meg på min favorittluftmadrass

Tone, meg og Minda

Meg på min daglige flyvetur

BORACAY :-)

I dag er siste dagen på Boracay. Vi har hatt tidenes drømmeferie i paradis i halvannen uke, men i morgen reiser vi til Manila igjen. Therese flyr hjem fra Manila og Minda og Tone flyr hjem fra KL. Jeg skal ikke avslutte turen min enda, den sjette mai reiser jeg på tur til Singapore i ett døgn før jeg drar tilbake til KL for å Møte Helga og Kathrine som jeg skal reise med i Vietnam.

Boracay har vært flott! Lang hvit strand, koselige handlemuligheter, møte med kjentfolk underveis og masse god mat. Da vi kom ned til øya var Margrethe V. og Maria S. fra RiA allerede her og de viste oss litt rundt. Samme dagen som vi dr ned, dro også Anine og Kamilla med kjærester nedover. Det var veldig koselig å samles alle oss igjen. I går hadde vi middag med Sara og Emmily som vi møtte i Manila og i kveld møter vi Sandra og Maria N. som akkurat har kommet ned. Koselig :-)

Minda har hatt bursdag mens vi har vært her nede, og jeg tror hun hadde en flott dag. Vi sendte henne på spa etter en frokost på 'verandaen'. Da hun kom tilbake hadde vi kjøpt inn like kjoler til alle, noe som passet Minda godt, for hun ante ikke hva hun skulle ha på seg den kvelden, og vi møtte henne med ballonger. Kvelden var kjempe flott rett og slett. Ellers har kveldene her nede gått rolig for seg. Man blir litt redusert av å ligge i sola i seks timer så var ikke alltid like mye vi orket å begi oss ut på. Jeg håper jeg klarer å få med meg Minda på Jetski i dag, hadde vært moro. Ellers har vi vært på snorkletur og i går kjørte vi seilbåt i solnedgangen. Det er ikke feil!

Siste dag, siste mulighet. Er ikke mye annet spennende å skrive om Boracay-oppholdet når vi egentlig bare har gjort ingenting, men satser på å få opp noen bilder ;-) Nå må jeg bare manne meg opp til å reise til Singapore alene, heldigvis er det en ren og trygg by så satser på at jeg klarer meg :-)

Solnedgang på Gili Trawangan

Når det er tunfisk på grillen, så er det flere som vil ha mat...

Snorkling

Levi holdt en liten gudstjeneste for de som ønsket mot slutten av turen

Eksamenslokalet vårt

Minda på båten fra Gili til Kuta.

Meg, Therese, Tone og Minda starter vår backpacker-tur... Her i Kuta

Jeg og Therese foran flyplassen i Manila

Her går vi gjennom slummen i Manila


Adelen (i forgrunnen) og Julie (i bakgrunnen) er de to voluntørene som lot oss bo hos dem i to netter før vi dro til Borocay. Vi skal sove der en natt på vei tilbake igjen også. Kjempe greie jenter som møtte oss med åpne armer og nybakt brød :-)
Her er en av de mange som gikk og pisket seg selv på vei mot stedet der flere blir korsfestet på langfredag. Ikke alle som gikk lot seg korsfeste, og de som gjorde det hang ikke lenge av gangen.

Det ble holdt et påskespill der korsfestelsen ble dramatisert. Jesus i midten fikk nagler gjennom hendene.

Vi smisket oss til media-pass og fikk førsteklasses utsikt til hele showet.

Påskekylling?? Fikk så lyst til å ta med meg alle hjem, men tror ikke de hadde taklet et opphold i sekken min... Se så søte de er!

Filippinere sier ikke nei til å bli tatt bilde av.

Hilsen fra Manila

Det er allerede 22. april og jeg har tilbrakt ett døgn på Filippinene. Her er en oppsummering av hva som har skjedd siden Lombok:

Etter Lombok dro klassen til Gili Trawangan, en av tre små øyer nord-vest for Lombok. Her gikk dagene til eksamenslesing og strand, de timene det var sol. Det var ingen biler på øya, men hest og kjerre og en haug med sykler. Øya lever av turistene, og kafeer og hoteller var det ikke mangel på. Vi hadde eksamen på en av kafeene. Stedet hadde ingen vegger og gjestene i naborestauranten kikket rart på oss, menn vi klarte oss gjennom eksamen med både baguettbestilling og bønnerop i bakgrunnen. Etter eksamen var vi lettet. Vi hadde felles middag med live-band og god stemning og koste oss i lykkerus over at eksamen var over og at sommerferien allerede var her. Dagen etter derimot var stemningen en annen. Om bare en dag skulle folk reise og vi skulle si hade til de som har vært våre aller nærmeste i over tre måneder. Den 14. april reiste båten med de første hjemreisende fra Gili, mens litt over halvparten stod igjen med tårer i øynene. Vi har blitt utrolig godt kjent med hverandre på denne turen og blitt veldig glade i hverandre, og det å si hade ble tyngre enn mange hadde forutsett. Jeg er kjempe takknemlig for at jeg kunne være med på denne turen, jeg har opplevd så utrolig mye!

Tusen hjertelig takk til UiA, Lånekassen, Levi, Trond, Ingvild og alle mine flotte klassekamerater for en opplevelse for livet!

Da den første puljen hadde reist tok Minda, Therese, Tone og jeg og sjekket inn på et billigere hotell der vi delte et tremannsrom. Nå skulle backpackertilværelsen begynne. VI var der bare i to netter før vi dro tilbake til Kuta, Bali. Båtturen over var herlig. Jeg satt på taket av båten med føttene ut mot havet og vinden i håret. Sola skinte og utsikten var flott. Da vi kom fram til Kuta begynte jakten på et billig hotell. Det var slitsomt å lete etter hotell med sekk på ryggen, så Tone og jeg opprettet en base på den ene restauranten, mens Minda og Therese gikk på jakt. Etter langt om lenge gav vi opp og bestemte oss for å sove på det samme hotellet vi som på sist vi var i Kuta. Men, på veien dit snublet vi borti ”Sekar Bali Home Stay”. Her skulle de bare ha RP 120 000 per dobbeltrom per natt i motsetning til RP 180 000 på ”Hotel Arena” hvor vi bodde sist. Vi bodde på dette hotellet i fire netter og i midt i oppholdet fikk jeg feber og måtte til legen. Legeregningen kom på i underkant av RP 5 000 000, den absolutt dyreste regningen jeg har fått noen gang! (RP 10.000 = ca. kr 6,50). Heldigvis har jeg forsikring!

Jeg ble heldigvis mye bedre før vi skulle reise videre, men jeg skulle ønske jeg hadde fått én god og lang nattesøvn før vi skulle sove på flyplassgulvet i Kuala Lumpur. Natt til 21. måtte vi altså tilbringe på LCCT. Flyplassen skulle, av en eller annen grunn, tåkes ned denne natta, så bortimot alt var stengt og vi måtte holde oss ute. Jeg fikk kanskje en times søvn denne natta. På morgenen fløy vi videre til Manila, Filippinene. Vi landet på Clark flyplass og tok bussen derfra til SM-North. Herfra tok vi taxi til Aroneta Village hvor voluntørene fra Misjonsalliansen bor. De tok oss imot med åpne armer og nybakt brød! Det var helt fantastisk! Etter en dusj, et godt måltid og en fabelaktig power point presentasjon tok de oss med til Slummen hvor de jobber. Her fikk vi se kirken de jobber i og møte pastoren der. Han og en annen gutt som bor i kirken tok oss med lengre inn i slummen og inn til en gammel søppelhaug. Her lekte barna og vi kastet litt ball med dem. Pastoren hadde vært i Norge tidligere og ville ta oss med lengre opp på søppelhaugen for å vise oss Filippinenenes versjon av Prekestolen. På veien opp klarte dessverre jeg å tråkke borti noe spisst og begynte å blø noe veldig på foten. I mangel på plaster og, jeg må innrømme, en fin mengde paranoia etter å ha sett hvor skittent alt var der, valgte jeg å dra tilbake til huset vi bor i. På kvelden hadde vi en fabelaktig middag bestående av Adelens berømte kylling-enchiladas etterfulgt av sjokolade og film. Første dagen på Filippinene var overstått.

Natt til i dag sov jeg i køyesteng med Tone. Uheldigvis knirka denne senga noe helt vanvittig når den stor inntil veggen (noe den gjorde) og med en Tone i overkøya som sover like rolig som en levende fisk så var støynivået ganske høyt. Men, jeg klarte å lage støy i natt jeg og har jeg hørt. På ett eller annet tidspunkt har jeg skreket i søvne. Jeg vil påstå det er et resultat av traumer fra alt blodet og alt søppelet…

I dag morgen dro vi til San Pedro i San Fernando for å se hvordan de feirer langfredag her. Sola har stekt i hele dag, men heldigvis har vinden blåst litt friskt innimellom. Vi klarte å smiske oss til et media-pass og fikk konge-utsikt opp til det som skulle skje; dramatiseringen av korsfestelsen av Jesus. Flere unge og gamle menn hadde gått et godt stykke der de hadde pisket seg selv før de avsluttet ved korset der ”Jesus” skulle korsfestes senere. De var røde av blod på ryggene, men mye av blodet var ikke ekte. Da skuespillet begynte, kom det ridende inn romere og selveste Jesus kom bak med korset på ryggen. Først ble røverne spikret fast i korsene sine før det var Jesus sin tur. Det kom noen små hyl da naglene gikk inn i hende og føtter, men det var vanskelig å se noe fra der vi stod, selv om vi stod nesten fremst. Etter å ha stått i denne varmen i over tre timer, var vi slitne og bestemte oss (dessverre samtidig som alle andre) å gå tilbake til bilen. Det krydde av mennesker som gikk i begge retninger og både biler og trehjulinger skulle fram. Her var det bare å holde fast på verdisakene og holde øye med de andre i gruppa. Vi kom oss ut i live og etter litt mat på Jollibee på veien hjem kjente vi at dette hadde vært en lang dag. Nå sitter vi nydusjet i sofaen med pcene på fangene og hører Sara og Emmeli lage mat i bagrunnen. Livet er godt!

I morgen tidlig tar vi taxi til flyplassen og flyr til Boracay, en av verdens aller fineste strender. Her skal vi være i 12 netter og bare ha ferie og slappe av. Det skal bli helt utrolig deilig!

Lombok

For en liten uke siden reiste vi fra Kuta og over til naboøya Lombok. Øya er stor den, men vi har ikke gjort stort annet enn å ha forelesninger og prøvd å forberede oss til eksamen. Det å huske alt vi har lest, lært og opplevd siden Perenthian oppleves per dags dato som fullstendig umulig. Vi kan få spørsmål om alt fra homofile muslimer til opphavet til Al-Quida til Balinesisk hinduistiske ofringsmetoder til den katolske kirkes syn på økumenikk. For å si det på en annen måte, jeg sliter!

I dag har sola skint og jeg valgte å tilbringe tiden i det blå havet fremfor det gule kompendiet. Selv om eksamen er viktig, så velger jeg å prioritere opplevelsene. Sola varmet veldig i dag og jeg klarte ikke trå i sanda uten å uffe meg, det gjorde ganske vondt. Hodet fikk også lide litt, og jeg har måttet slappe av litt med lukkede øyne for å døyve hodepinen. Men, nå er det litt bedre og jeg ser frem til middag på hotellet.

Hotellet vi bor på her er et kollektiv av bungalower. Jeg deler hytte med Maria og vi har vært så heldige å havne i økonomi hytta, den uten vegger med stå-do. Sjarm! Det er veldig flott her, og selv om det noen ganger kan være litt utfordrende, så er det mest sjarmerende å bo i en hytte som fungerer litt som et utstillingsvindu med et bad som ikke har tak. Er ikke ofte man må passe seg for å ikke bli solbrendt i dusjen.

I morgen går turen videre til Gili øyene. Der skal vi ha strandferie kombinert med eksamenslesing, eksamen og avslutning. Gili er siste stopp for oss som gruppe og jeg kjenner at det kommer til å bli trist å si hade til alle. Mange av oss skal fortsette å reise etter eksamen, og mange av oss har valgt de samme stoppestedene. Med andre ord; vi møtes igjen før vi vet ordet av det :-)

Her er noen bilder fra Lombok:

Porten til Narnia

Gangene mellomm hyttene våre

Maria sitter inne i hytta vi bor i

Vidar og Sondre utenfor hytta si

Meg :-)

Lesing og avslapping i "klasserommet"

Vi kan se Bali fra Lombok

Solnedgang

"Biblioteket" vårt

To dager i Ratu Bagus' Ashram...

Det er deilig å være i Kuta, til tross for kultursjokket som følger overdosen av partysvensker. Det er deilig å bare være på ferie og nyte livet, spesielt etter oppholdet i Ubud, Bali.

Ubud er et fantastisk sted og skal du oppleve balinesisk kultur er absolutt dette stedet. Det som var krevenede med dette oppholdet av de to dagene Helga og jeg tilbragte i Ratu Bagus' Ashram. Vi har valgt å skrive oppgave om denne mannen og det han står for og siden hele klassen ble nektet et halv-dags besøk, og minimumkravet var å være der i fem dager, bestemte vi oss for å gi det et forsøk. Hva er vel fem dager?

Ratu Bagus regnes av mange som en religionsstifter og i følge hans egen åpenbaring har han utømmelig adgang til energien som kommer fra 'Jeg Er'. Hans tilhengere mediterer i form av 'shaking' og i Ashramet var det satt av tre ganger to timer til shaking hver dag. 'Shaking' er meditasjon i form av risting som kan resultere i skriking, latter og snurring. Det ser veldig rart ut, og det er vanvittig slitsomt.

Når man 'shaker' og ser på Ratu Bagus eller hans bilde får du energien som er med på å rense kroppen din og utruste deg til å helbrede deg selv. Flere av de som var der fortalte sine historier om hvordan 'shakingen' hadde gjort dem fri fra forskjellige sykdommer. I følge denne gruppen mennesker så er målet å tenke med sjelen og ikke hjernen. Som student var det naturlig å føle at denne tanken gikk imot alt jeg stod for og jeg kjente dermed en indre motgang i det jeg tråkket opp i Ashramet.

Læren sier at når man begynner å 'shake' for første gang går man inn i en prosess. Prosessen kan innebære negative tanker om 'shakingen', det kan være ønske om å reise hjem, det kan være tanker som sier at det som foregår er absurd og ulogisk. Da jeg fortalte at jeg ikke ville bli i de fem dagene Helga og jeg hadde sagt ja til, fikk jeg høre at dette var en del av prosessen og at selv om det føltes unaturlig og vanskelig måtte jeg bare kjempe meg gjennom det. Selv om deltakerne var tilsynelatende helt normale, vestlige mennesker som tok meg imot med smil og immøtekommenhet, var det noe som ikke stemte. Dette fikk jeg bekreftet senere da stemningen endret seg i det vi brøt med opplegget.

Vi kunne ikke stå på sidelinjen og se på, vi måtte ta del i shakingen. Ratu Bagus lærer at når energien kommer inn i deg så tar den over shakingen for deg og de blir ikke så slitsomt. Siden jeg var hva de kalte 'lukket' og ikke ville gi slipp på tanken fikk ikke jeg tilgang til denne energien og jeg ble med andre ord ganske sliten. Det var en treningsøkt for meg, som uheldigvis endte med en vond rygg.

Jeg nevnte at man kan helbrede seg selv når man blir fylt av energien, men Ratu Bagus's berøring skal også ha helbredende kraft. Dette er ikke fordi han er guddommelig, men fordi han, på samme måte som Jesus og Buddah, har en tilgang på energien som gjør det mulig for han å distribuere denne videre. Han så at jeg hadde vondt i ryggen da vi snakket med han dag 2, og han fikk meg til å stå ved siden av han mens han tok på ryggen min. Gruppen som satt og så på var veldig forventningsfulle av håp om at 'endelig!'. Men, jeg kjente ingenting. De vil nok si at siden jeg ikke er åpen for det så kjenner ikke jeg energien, jeg vet ikke helt hav jeg skal si om det.

Som et hjelpemiddel i renselsesprosessen som finner sted under shakingen har de noe de kaller 'divine tobacco', en type tobakk som Ratu dyrker selv. Denne legger de under underleppa mens de shaker, eller så tar de en juice som lages av dette og sprøyter det inn i nesa eller munnen. Jeg takket pent nei til å prøve dette, da jeg alltid har funnet snus frastøtende, men vi ble sterkt rådet til å prøve det for å komme i bedre kontakt med energien. Det var plassert bøtter rundt i rommet hvor de shaket der de kunne spytte. Alle harkelydene kombinert med brekningslyder og lukten av tobakk var for meg veldig frastøtende, men i følge deltakerne er dette noe man vender seg til. I tillegg er det sånn at når energien kommer til deg så mister du interresse for alt som skjer rundt deg.

Da jeg takket ja til å tilbringer fem dager i Ashramet var jeg på ingen måte forberedt på det som skulle møte meg. Jeg gikk inn som en nysgjerrig student med et håp om å anskaffe informasjon til en oppgave, og på ingen måte kjenne noen psyking påvirkning. Allikevel skulle både Helga og jeg kjenne på kroppen hvordan det kjennes å bli prøvd rekruttert til en gruppe som står for noe vi overhodet ikke kunne, eller kan relatere oss til.

Jeg tror på induvidualisme og intelligens. Jeg tror vi har fri vilje for å velge, ikke følge. Jeg tror alle mennesker har like stor tilgang til denne energien, uavhengig om man kaller det dette eller Gud/Hellig Ånd.

Jeg tror ikke på hjernevasking. Jeg tror ikke på regimer der individet svekkes til fordel for det kollektive. Jeg tror ikke på Ratu Bagus.

Svaret vi fikk da vi fortalte at vi følte oss klare for å reise var 'vi kaller det å rømme'. Jeg ble ledd av for mitt syn på verden og min religiøse overbevisning og jeg følte at min åpenhet i forhold til deres religion/åndelighet ble møtt med lite forståelse av meg og mitt da jeg takket for meg og gikk.

Jeg forstår at syke mennesker, både mentalt og fysisk, søker til en gruppe der man lærer å helbrede seg selv, allikevel blir jeg nysgjerrig på om disse menneskene hadde valgt en hvilken som helst religiøs retning, hadde de bare møtt denne først.

To dager hos Ratu Bagus => fire dager med fest => En person som er ufattelig sliten, men også mer bevisst på sin egen identitet. En person som søker tilbake til sin tro og som verdsetter forholdet til Gud og mennesker fremfor dogmatikk og spekulasjoner.

Jeg har to dager igjen i Kuta og har ingen idé om hva jeg skal bruke de til. Jeg tar dagene som de kommer og nyter livet. Det er disse stundene som får meg til å sette pris på kontrastene denne turen og livet generelt har å by på.

I <3 BALI

Chiang Mai, Thailand

Da jeg først kom til Thailand, var jeg syk. Jeg var fysisk veldig sliten og hadde egentlig ingen høye forventninger til Chiang Mai. Oppholdet her skulle allikevel vise seg å være flott. Etter noen dager ble formen bedre og jeg kunne bevege meg litt mer fritt i byen. Det er ingen hemmelighet i gruppa at jeg liker å handle på marked... Dette har blitt min byrd på turen. I dag må jeg sende hjem pakke nummer fire så langt på turen. Men, jeg har funnet utrolig mye fint da :-)

Gårsdagen var absolutt en av de beste dagene på hele turen. Vi startet dagen med en tur på bambusflåte ned en elv. Det var en flott måte å oppleve jungelen på og vi koste oss. Fikk litt vindt i rompa etterhvert, men man kan nok ikke forvente annet når man sitter på en bambusflåte. Etterpå var vi på elefantshow. Elefantene danset og bukket og en av dem malte til og meg... Og den elefanten malte bedre enn en gjennomsnittlig sjetteklassing! Etter showet hadde vi en kjempe god lunsj før vi krabbet opp på elefanter og fikk en ridetur gjennom jungelen og uti elva. Dette var en humpete, men veldig flott tur! De som styrte elefantene satt på hodet mens vi satt på et sete. De var i godt humør og det ble mye sang og moro.

Da vi gikk av elefantene var det okse med kjerre som skulle ta oss med tilbake, og de som styrte her var ikke i mondre godt humør. Det ble mye god latter og sang og fortsatt veldig humpete.

Etter elefanter og okser var det tigrene som stod for tur. Jeg hadde sagt på forhånd at jeg absolutt, under ingen omstendigheter skulle ta på en tiger! Men, det gjorde jeg. Jeg fikk klappe både små og store tigre og de var helt fantastiske. De går i bur uten lenker og blir matet ofte så dde er ikke sultne når vi kommer inn. Det var litt skummelt, skal innrømme det, men de som jobbet der hadde stålkontroll og gjorde at jeg følte meg trygg. De små tigrene var noen måneder gamle og de største vi var hos var ca 13 måneder. Så de var ikke voksne, men de var allikevel ganske store.

På veien tilbake gikk vi innom en orkidéfarm og så en hel haug wanda-orkideer. De var kjempe flotte.

Da vi kom tilbake til hotellet var vi slitne, men jeg tillot allikevel ikke at dagen skulle være over. Etter en times avslapning ble det god middag og besøk på søndagsmarkedet. Det var mye folk og masse liv og jeg koste meg. Etter å ha fylt opp en diger pose med alt mulig rart satte jeg meg ned på en restaurant hvor de hadde live-musikk og ventet på de andre der. Det ble en god avslutning på en flott dag!

I dag må jeg få sendt hjem en del så jeg ikke får overvekt på flyet til Bankok i morgen, og i kveld skal jeg på marked igjen. Men, i dag har jeg shopping-forbud! ;-)

På elefantryggen sammen med Minda

Den lille tigeren og meg. Er den ikke fin?

Jeg vil ha en kosetiger!

Therese, Helena, Tone, Minda og meg

Den store tigeren

S-21 og Killing Fields

I perioden 1975-1979 var det totalt 167 fengsler og 353 Killing Fields spredt rund om i Kambodsja. I dag har vi sett fengselet Toul Sleng (S-21) som er gjort om til et folkemord-museum, og den Killing Field som ”tilhørte” dette fengselet. Fengselet ble brukt til husarrest, forhør og umennesklig tortur. Fengselet består av fire bygg som opprinnelig var en skole. I det ene rommet henger det fortsatt en grønn tavle. Noen av klasserommene var delt inn i små båser der noen fanger satt en og en, mens i andre rom holdt de flere fanger. De som ble sendt til dette fengselet var Kambodsjas egne. Det var de utdannede, de i høye politiske stillinger, de med briller. Det gjorde stort inntrykk å se bilder av fangene. Disse bildene ble tatt rett før fangene skulle henrettes. Henrettelsen skjedde ikke i fengselet, men i et tilhørende Killing Fields. Fangene ble fortalt at de skulle jobbe et annet sted, men i virkeligheten ventet det dem flere massegraver og en uverdig død.
Av de 20 000 som ble holdt fanget i S-21 var det 7 som overlevde. En av disse var Bou Meng. Han overlevde fordi han jobbet som maler for Pol Pot. Han malte portretter av han. Det kan ikke være uten sterke følelser han sitter utenfor dette fengselet, men han satt utenfor fengselet i dag og solgte biografien sin, det skal bli spennende å lese den.
Det er mye igjen å lese om dette folkemordet, og i morgen skal vi besøke dokumentasjonssenteret der informasjon er blitt samlet for å kunne gjennomføre en rettssak mot de gjenværende torturistene. Både de som trodde på dette og frivillig jobbet der, og de som ufrivillig jobbet der blir stilt for retten. Pol Pot døde i husarrest på nittitallet så han vil ikke få noen dom, men andre ansvarlige i Røde Khmer sitter i dag i fengsel og venter på dommen. En av dem (Duch) er dømt til 35 års fengsel, men han vil mest sannsynlig dø før den tid. Hvis jeg husker riktig så skal vi besøke fengselet der disse sitter. Vi får ikke gå inn, men vi kommer ganske nærme. Det blir spesielt å være så nærme mennesker som har utført så grusomme handlinger, spesielt etter å ha sett dette fengselet og massegravene.
Ettermiddagen har gått med til å glane på meningsløse filmer. Jeg har grått nok i dag og trenger litt moro. Medfølelse og empati er viktig, men det er også viktig med en pause.



En av de store cellene med bilde på veggen av hvordan ofrene ble torturert her. Redskapene ligger i sengen.


Små celler


Regler for oppførsel.


Det ser fortsatt ut som en skole... på utsiden.


Her henger fortsatt tavla igjen fra tiden da dette var en skole. Alle lærerne ble drept under Røde Khmer.


Massegraver


Hodeskaller til 15 år gamle jenter





Et skilt man er glad for ikke er et vanlig syn


Det verste stedet av dem alle. Her ble små barn drept foran morens øyne.


Her ble hodeskallene oppbevart

Bou Meng

Man kan fortsatt se klær ligge igjen...


...og tenner og beinrester.