Sri Lanka - på godt og vondt

Vi startet i Negombo den 25. januar. Solen skinte og vi la oss på stranden klare for tidenes opplevelse på Sri Lanka. Dagen etter regnte det. Og dette regnet skulle vare helt til i går, 2. januar. Vår rundtur på øya ble dermed en heller våt oplvelese. Men en opplevelse har det i aller høyeste grad vært. Her er en liten oppsummering av den siste halvanenn uka i Sri Lanka:

Negombo var et fint sted å starte turen. Her fikk vi vendt oss til kulturen på en rolig måte og det var deilig å bade litt i sjøen etter å ha vært i Kuala Lumpur. Turen gikk videre til Anuradhapura den 28. Her fikk vi omvisninger i fleng og fikk sett flere dagobaer der relikvier etter Buddah ligger gravlagt. Vi fikk se ruiner fra templer og hager, hvorav 'pleasure garden' var en av dem, der kongelige har levd livet til det fulle. Vi følte ikke helt den samme 'pleasuren' da vi aldri helt ble helt tørre etter det våte været. Anuradhapura skal visst være et av de varmeste og tørreste stedene på hele Sri Lanka, så det at vi ankom i en periode der en diger regnsky skulle dekke over øya var virkelig flaks!

Allerede dagen etter dro vi videre til Sigiriya. Dette stedet hadde jeg gledet meg veldig til å se, og heldigvis holdt regnet seg vekk mens vi besteg et av verdens flotteste fjell. Vi gikk oppover i omtrent halvannen time og da vi kom til toppen kunne vi se ruinene til et kongelig palass som ble bygget for ca 2000 år siden. Noe av det mest spektakulære ved dette stedet var bassenget på toppen. Hvordan de på den tiden klarte å frakte vann opp til toppen av fjellet er fortsatt uvisst. Da vi var kommet ned til foten av fjellet åpnet himlens sluser seg og vi ble kliss våte. Det å sitte i bussen med våte klær eller å skifte foran alle og enhver har til slutt blitt en dagligdags ting for oss, desverre...

Den 30. dro vi videre igjen, denne gang mot Kandy. På veien stoppet vi i Dambulla og Matale. I Dambuløla besøkte vi grottetempelet. De fleste templene her er på toppen av et fjell så det å gå i trapper har vi gjort oss godt kjent med. Når regnet øser ned og steintrappene blir våte og mosete, kan det allikevel bli en utfordring å gå både opp og ned i dem. Nok en gang satt vi våte i bussen mens vi forberedte oss på neste stopp. I Matale fikk vi være med på buddhistisk meditasjon, noe alle kjente de likte. Det å koble bort fra alle tankene var ikke så vanskelig som vi alle hadde trodd når vi var så slitne som vi var. Det var veldig behagelig. Siden fulgte munken oss rundt i de små grottene hvor de pleide å meditere og vi fikk oppleve et lite helvetestempel, noe vi senere skulle få oppleve i større grad. Det var kanskje greit med en liten forberedelse...

Da vi endelig kom frem til Kandy var vi alle veldig slitne, men vi tok allikevel turen til å se Kandy-dans og Tanntempelet. Kandy-dansen var en ganske komersiell fremvisning av lokale folkedanser og litt gåing på glødende kull. Tanntempelet var fullt av mennesker, og enkelte i gruppa vår fikk oppleve hvoor hensynsløse noen Sinhalesiske damer kan være år de skal inn i tempelet sitt. Her holder det å holde konsentrasjonsnivået på topp og veska tett til kroppen. Jeg stilte meg ikke i køen for å se boksen der Budda's tann skal ligge, med de som satt av den ekstra timen i kø fortalte i etterkant at de godt kunne vært foruten. Allikevel er det gøy å ha vært der. Dette tempelet er det desidert viktigste tempelet sett med politiske øyne i Sri Lanka.

Etter en natt i Kandy reiste vi videre igjen, nå skulle vi besøke urbefolkningen i Sri Lanka, Veddafolket. En ting er sikkert; veiene i Sri Lanka er ikke bygd for en uke med konstant regn.

Bussturen tok lengre tid enn planlagt da en lastebil satte seg fast i gjørma foran oss. Køene ble lengre og lengre på hver side og noen var veldig utålmodige. Dermed var det enda en bil som satte seg fast. Etter mye styr kom vi oss videre, vi spiste improvisert lunsj i bussen og kom frem til Veddafolket rett før solen gikk ned.

Vi ble møtt med dans og nysgjerrige blikk. Det er ikke mange utlendinger som får tilgang til dette området, men siden vår lærer her, Trond Frestad, har bygd en skole her for dem så ble vi tatt imot med åpne armer og blomsterkranser. Vi hadde et lite offisielt møte før vi fikk middag. Det må nevnes at barna var veldig betatt av fotoapparatene våre, og tilbød seg stadig vekk å ta bilder for oss. Gav du fra deg kameraet så var du garantert å få en del merkelige bilder. Maten var kjempe god. Vi spise med hendene og satt i ring. Det var utrolig koselig! Resten av kvelden gikk med til at vi satt i ring og sang allsang mens Erlend spilte gitar. Lokalbefolkningen hadde tatt kvelden etter møtet, og jeg lånte bort hodelykta og paraplyen min til ei av damene så hun kunne komme seg hjem tørr og se hvor hun gikk. Begge delene ble igjen hos veddafolket. Til å begynne med kjente jeg at jeg ble litt irritert over at jeg ikke fikk de tilbake, men nå har jeg sovet litt og kjenner at det er helt greit at de har både lykta og paraplyen. (Beklager til storesøster som gav den til meg i julegave).

Etter en natt på murgulvet hos Veddafolket dro vi videre mot Tissamaharama. På veien stoppet vi i Kataragama. Dette er et veldig spesielt sted i den forstand at både buddhister og hinduer deler samme gud og tempel, og de lokale muslimene regner denne ”guden” som profet. I hinduismen heter denne guden Murugan og blir feiret med Thaipusam i Malaysia. Her omtales den samme guden først om fremst for Kataragama i alle de tre religionene.

Da vi kom frem til Tissamaharama slappet vi av på kvelden før vi egentlig skulle på safari dagen etterpå (03.02). På grunn av dårlig vær ble safarien avlyst, så vi håper på å få sett litt eksotiske dyr utenom. Vi dro da i stedet rett mot Unawatuna hvor vi befinner oss nå. På veien stoppet vi kort i en liten by der helvetestempelet er. Dette var en merkelig opplevelse. Buddhister tror på gjenfødelse og karma. Helvete er i deres tro et sted du kan havne dersom du har levd et dårlig liv som buddhist og hvor du må leve ut din dårlige karma. Når du har gjort dette kan du komme tilbake til jorden og eventuelt til himmelen senere. Målet et Nirvana der de opphører å eksistere. Buddah kunne gå inn i Nirvana, men valgte å gå tilbake til jorden for å lede folk til Nirvana.

Her har endelig solen begynt å skinne og vi har endelig fått levert de fuktige klærne våre til vask. Stakkars den gamle dama som vasker alt for hånd! Nå forbereder vi oss til fest i kveld, det skal bli deilig og bare slappe av i godt selskap på et flott sted. Unawatuna er et nydelig sted, og nå skjønner vi alle hvorfor lærerne våre forelsket seg i dette landet. (Dette har vært heller uklart tidligere…)